Hopp til innholdet

Pinsedag (II)

    Tekstrekke II Ukategorisert

    Lesetekst 1: 1 Mos 1,1–5

    1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. 2 Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. 3 Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. 4 Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. 5 Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble aften, og det ble morgen, dag én.

    Lesetekst 2: Apg 2,1–11

    1 Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. 2 Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. 3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale. 5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen. 6 Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. 7 De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere? 8 Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i, 9 vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma, 11 både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!

    eller 1 Kor 12,12–13

    12 For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. 13 For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.

    Evangelietekst: Joh 14,15–21

    15 Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud. 16 Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere. 19 Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve. 20 På den dagen skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere. 21 Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.

    15 Ἐὰν ἀγαπᾶτέ με, τὰς ἐντολὰς τὰς ἐμὰς τηρήσατε.N 16 ΚαὶN ἐγὼ ἐρωτήσω τὸν πατέρα, καὶ ἄλλον παράκλητον δώσει ὑμῖν, ἵνα μένῃN μεθʼ ὑμῶν εἰς τὸν αἰῶνα,N 17 τὸ πνεῦμα τῆς ἀληθείας, ὃ ὁ κόσμος οὐ δύναται λαβεῖν, ὅτι οὐ θεωρεῖ αὐτό, οὐδὲ γινώσκειN αὐτό. Ὑμεῖς δὲN γινώσκετε αὐτό, ὅτι παρʼ ὑμῖν μένει, καὶ ἐν ὑμῖν ἔσται. 18 Οὐκ ἀφήσω ὑμᾶς ὀρφανούς· ἔρχομαι πρὸς ὑμᾶς. 19 Ἔτι μικρὸν καὶ ὁ κόσμος με οὐκέτι θεωρεῖ, ὑμεῖς δὲ θεωρεῖτέ με· ὅτι ἐγὼ ζῶ, καὶ ὑμεῖς ζήσεσθε.N 20 Ἐν ἐκείνῃ τῇ ἡμέρᾳ γνώσεσθε ὑμεῖς ὅτι ἐγὼ ἐν τῷ πατρί μου, καὶ ὑμεῖς ἐν ἐμοί, καὶN ἐγὼ ἐν ὑμῖν. 21 Ὁ ἔχων τὰς ἐντολάς μου καὶ τηρῶν αὐτάς, ἐκεῖνός ἐστιν ὁ ἀγαπῶν με· ὁ δὲ ἀγαπῶν με, ἀγαπηθήσεται ὑπὸ τοῦ πατρός μου· καὶN ἐγὼ ἀγαπήσω αὐτόν, καὶ ἐμφανίσω αὐτῷ ἐμαυτόν.

    NVariant with NA/UBS: τηρήσατε ♦ τηρήσετε NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐγὼ ♦ Κἀγὼ NVariant with NA/UBS: μένῃ ♦ – NVariant with NA/UBS: αἰῶνα ♦ αἰῶνα ᾖ NVariant with NA/UBS: γινώσκει αὐτό ♦ γινώσκει NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ – NVariant with NA/UBS: ζήσεσθε ♦ ζήσετε NVariant with NA/UBS: καὶ ἐγὼ ♦ κἀγὼ NVariant with NA/UBS: καὶ ἐγὼ ♦ κἀγὼ

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Med Åndens hjelp skal større ting skje (14,12–20)

    Jesus går bort, men han kommer til å fortsette sitt verk. Det er dette verket han taler om nå, og det kommer til å forbli et hovedtema i fortsettelsen. Han begynner med å love at den som tror, skal gjøre slike gjerninger som han selv har gjort, ja, enda større. Jesus kommer altså til å handle gjennom sine disipler. Han lover å oppfylle deres bønner når de ber i hans navn. Og det skal skje større ting enn de som er skjedd i hans levetid.

            Et slikt løfte kan virke fullstendig urimelig på oss. Kan Jesus virkelig ha sagt og ment noe slikt? Vi gjør nok klokt i å prøve å forestille oss hva Johannes selv ville ha svart hvis spørsmålet ble stilt til ham. Når han skriver dette i sin alderdom, mener han tydelig nok både at Jesus har gitt dette løftet og at han selv, Johannes, på en eller annen måte har sett det bli oppfylt. Kanskje ville han da ha fortalt om slike kraftige saker som vi kjenner fra Apostlenes gjerninger. Apostlene visste at de hadde fått både oppdrag og makt til å gjøre ting som vi ellers regner som umulige, når Gud ville det slik. Det kan vi se av blant annet brevene til Paulus. Men kanskje ville Johannes ha svart oss at Jesus da han forlot vår verden, begynte på et enda større verk enn det han utførte på jorden. Da hadde han begrenset seg til «de fortapte får av Israels hus». Nå var evangeliet ført lenger ut og nådd frem til flere mennesker enn det noensinne gjorde i Jesu levetid. Også dette var «Jesu gjerninger». Men han hadde utført dem gjennom dem som trodde på ham.

            Hvordan kan slikt gå til? Jesus nevner to betingelser. Den ene er bønnen i hans navn. Å be i Jesu navn betyr å be i fellesskap med ham, elske ham og holde seg til ham. Bønnen blir da et redskap som hans vilje skjer gjennom.

            Men det fremste redskapet for Kristi store fremtidsverk er Ånden. Jesus kaller ham for «talsmannen», på gresk parakleten. Det betyr en som bistår, en trøster, en rådgiver, en forsvarer og en hjelper. Hittil hadde Jesus vært en slik talsmann. Nå skulle han sende «en annen talsmann». Vi får høre flere viktige ting om ham. Han er «en annen», og ikke bare Jesus i en ny skikkelse. Dette ordet kom til å bli viktig for urkirkens fedre da de grublet over treenighetens mysterium. Gud er én, men i hans vesen finnes denne trefoldighet som gjør at han er Fader, Sønn og Ånd.

            Videre: Talsmannen er «sannhetens Ånd». Han vitner om Guds sannhet, den som Jesus har legemliggjort. Denne sannheten må man søke, elske og bøye seg for hvis man skal kunne ta imot Ånden. Den som skal få Ånden, må elske Jesus og holde hans bud. Disse «bud» betyr ikke en samling med lover og forordninger. Her, som alltid hos Johannes, er det store budet å ta imot Jesus, tro på ham og stole på ham i alle ting. Da «holder» man hans bud. Man holder fast ved hans ord, slik de en gang er overgitt oss. Her går grensen mellom Åndens kirke og den åndløse verdenskirken som har navnet, men ikke Ånden. Verden tror at alle ting skifter og forandrer seg, også kristendommen, og at det til syvende og sist er vi mennesker som bestemmer alle ting. Derfor kan verden ikke ta imot Ånden.

            Til slutt: Ånden skal komme for å bli. Han skal alltid være både hos de kristne, og i dem. Han skal være hos dem, midt iblant dem slik Jesus en gang var, og synlig som ham, i kirkens, Ordets og sakramentenes skikkelse. Gjennom disse midlene skal han virke i dem, og ta bolig i deres hjerter.

            Jesus kalte nettopp disiplene for sine barn (13,33). Nå sier han til dem at han ikke skal forlate dem foreldreløse. Han skal komme til dem. Fortsatt sier han ikke uttrykkelig hvordan dette skal skje. Trolig tenker han på både sin oppstandelse og sin gjenkomst. Her mener han nok også at han skal komme når Ånden kommer. Vi får straks høre mer om den saken. Verden kommer ikke til å se ham lenger. Den kommer til å tro at han er død og borte for alltid. Men disippelen vet at han lever, og ser ham med troens øyne. Dette hører med til Åndens verk. Slik forstår vi at Jesus virkelig kom fra Gud, og at han lever i Gud. Og enda mer: Vi forstår at han nå lever i oss, og at vi har del i ham. På denne måten er han alltid til stede hos sine, og de er «i Kristus». Slik velger Paulus å uttrykke det.

    Å elske Jesus gir samfunn med Gud (14,21–24)

    Johannes er kalt kjærlighetens apostel, og det med rette. Men det betyr ikke at han setter gjerningene høyere enn troen. Kjærligheten er Guds eget vesen. Denne kjærligheten får vi del i når vi får del i Jesus. Den er en gave som Jesus har med seg når han kommer til oss fra Gud. Tar vi imot Jesus og tror på ham, da eier vi kjærligheten. Og den viser seg i at vi elsker Jesus, hans ord og hans bud. Her går grensen mellom virkelig kristentro og en religiøsitet som er kristen bare i navnet. Man kan rose Jesus og kristendommen fordi de står for prinsipper som man anser som riktige: medmenneskelighet, likhet, omsorg for de svake og lignende. Men kristen tro er noe annet. Det er å elske Jesus og stole på ham, slik at man formes av hans måte å tenke på og av hans vilje. Det betyr at vi holder hans bud. Ordet som Johannes her bruker for «å holde», betyr også å holde fast ved noe, slik at man elsker det og ikke slipper det fra seg. Å holde hans bud betyr, som vi nettopp har sett, ikke å ha en liste over moralske forholdsregler som man følger. Det betyr å ha et slikt forhold til Jesus at vi elsker hans vilje, og med glede gir oss inn under den. Troen er virksom i kjærlighet, som Paulus sier. Da lever vi omsluttet av Guds kjærlighet og i Jesu nærhet, slik at han «åpenbarer» seg for oss.

            Igjen har en av apostlene nå et spørsmål å stille. Denne gangen er det Judas, ikke forræderen, men han som kalles «Judas, Jakobs sønn» (Luk 6,16 og Apg 1,13). Dette er det eneste stedet i Det nye testamente hvor denne Judas blir mer enn et navn i en fortegnelse over apostlene. Og det er Johannes som lar ham tre frem som individ, slik han også gjør det med Tomas og Filip.

            Judas spør hva som er hendt, siden Jesus ikke har tenkt å gjøre det som alle apostlene har tatt som en selvfølge. Messias skulle jo seire, og det måtte bety at han trådte frem for alt folket. Men nå hadde Jesus gjort klart at han bare tenkte å åpenbare seg for disiplene. Jesus svarer at de som ikke elsker ham, heller ikke kan forstå ham og det han gjør. Seieren han har vunnet, kan vi bare få del i ved å få del i ham selv. Og det forutsetter nettopp en slik kjærlighet som han har talt om, den som viser seg i at man holder fast ved hans ord.

            Dette svaret fra Jesus innebærer noe som er nytt og helt omveltende. For jødene sto det klart at når Gud grep inn i verden, ville han gjøre det med makt. Han skulle slå ned enhver motstand. Og Jesus sier jo selv at en slik dag skal komme. Men før den tid kommer Guds store tilbud om frelse og forlatelse. Han gir verden en Forsoner. Han åpner sin favn i Kristus. Han lar evangeliet bli forkynt. Guds rike finner sin skikkelse i kirken, ikke i et verdensrike.